I ca 7 måneder har jeg vært den stolte (?) eier av en bil. Tanken på å bo i gokk uten bil frika meg ut. Med mine bil-løse år i Brøstadbotn friskt i minne kom det ikke på tale. Derfor kjøpte jeg meg en bil og kjørte 150 mil nordover. 150 mil med et smil.
Uansett. Å eie en bil var ikke så enkelt som jeg trodde. For et mas! I sommer ble jeg nesten avskiltet fordi jeg trodde jeg hadde betalt forsikringa (av en eller annen grunn trodde jeg det gikk av seg selv). I dag fikk jeg et småtruende brev i posten fra Statens veivesen. Periodisk kontroll? Hallo? Du har fjorten dager på deg ellers blir kjøretøyet inndratt. HÆ? Er dette noe man liksom skal vite helt av seg selv? Tror kanskje jeg må ansette noen for å holde orden på meg. Don Thomaso prøver så godt han kan, men det er begrenset hva en mann klarer å holde styr på.
4 kommentarer:
Du e tydelig en fersking lille blomst. Æ veit korsen det føles å bli trua med avskilting. Direkte provoseranes.
Det er sånn et stress hele tiden. Jeg kan ingenting om bil, absolutt ingenting! Og jeg vil ikke vite noe heller. Akkurat på det punktet er jeg helt imot likestilling. Om mannfolk blir varm i hjertet av å hjelpe sånne som meg med bil, ja la de strømme på!
DET E ET SLIT, OG IKKE HEILT BILLIG HELLER.
Enig enig. Bilen min var heldigvis strøken og jeg kunne derfor puste lettet ut og ikke minst betale 3000 for å rulle rundt på veiene. For en glede!
Legg inn en kommentar