01 februar 2006

Blasfemi hi hi

Hvor langt kan man gå før folk mener man har snubla over streken? Hva kan jeg si uten at det støter andre? Skal man i det hele tatt bry seg om hva andre mener og om de eventuelt blir såret av hva jeg har å si? For å teste ut dette kan jeg si en ting som jeg mener, samtidig som det kan være litt støtende:

Jeg forstår ikke hvorfor folk tror på Gud. I dag. I tillegg er jeg en dyreuvenn.

Kjør debatt!

Ps. Jeg mistenker at folk er alt for blaserte til å i det hele tatt løfte et eller flere øyebryn av mitt lille forsøk på å piske opp stemninga.

8 kommentarer:

Den tenksomme Vraslosken sa...

Stating the obvious, men:

Folk trenger haap om at deres ubetydelige eksistens ikke er over ved siste hjerteslag.

Men at du ikke liker dyr er mere kontroversielt, Grillski. Hvordan kan du la vaere aa sette pris paa gjess, for eksempel?

Den tenksomme Vraslosken sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Grillski sa...

For en skrekkelig tanke at man skal leve for alltid! Det holder med en gang for meg. Ok, ikke dyreuvenn, dyr bare liker meg ikke. Egentlig er jeg en dyreforkjemper og det sykeste jeg vet er fugler i bur! For en selvmotsigelse av dimensjoner. Jeg kan ikke forstå at folk som elsker dyr velger å ha de i dyr, temmelig sadistisk spør du meg. Men hei, jeg er en suring som hater alt.

UroGuro sa...

Jeg kaster ut en brannfakkel til:
Jeg hater katter! De er ekle, utspekulerte og slemme. De åler seg langs bena på folk. De klorer og hveser.

Jeg er faktisk tilbøyelig til å mene at det bør være skuddpremie på katter. Så det så.

Religiøse folk er greie så lenge de er greie. Når de ikke er det lenger, er de ikke fullt så greie, nei.

Grillski sa...

Endelig en sjelefrend! Katter er det ekleste dyret jeg vet om. De er utrolig selvgode og klengete. Jeg fatter ikke at folk faktisk vil bo i lag med disse udyrene. Jeg må si som den salige bestemor Anna Kristofa fra yttersia så vakkert sa det: "Æ har no aldri vært nokka katteklinar".

Den tenksomme Vraslosken sa...

Alain og Elsie har en liten hund som heter Bob. Den ble adoptert fra en organisasjon for mishandla dyr, og jeg har sett denne hunden forandre seg fra et sint, lite udyr til en harmonisk, liten hund. Alt takket vaere LOVE fra mama Elsie.

Naa bjeffer den irritert naar jeg triller soeppelboksen min gjennom protalen som deler hagene vaare, men naar jeg ber den holde kjeft - da holder den kjeft.

Dyr er bra, Grillski.

LINN fra klar himmel sa...

Da jeg var 12 år trodde jeg at jeg måtte ha en hamster for å bli lykkelig.

Den het Doffen og levde ikke så lenge.

Det var ikke hans skyld at han døde ung og ble et vakkert hamsterlik, det var nok fordi han hadde en litt udugelig eier som var lykkelig opptatt med noe annet.

Da kunne det var kjekt for Doffen, vel å merke hvis han var religiøs (hva vet jeg), å tro på et liv etter livet i buret på mitt ekstremt rosa soverom på Bønes. Litt dumt hvis han skulle være klinkende klar over at "dette er det jeg får" liksom. I sånne situasjoner kan troen være god å ha.

Og hvis noen hadde karikert hamsterprofeten min mens jeg raste rundt i et løperhjul hos en vemmelig, pubertal jente som ga blaffen i meg, så hadde jeg nok fått lyst til å gå i demonstrasjonstog jeg også.

Grillski sa...

Min første kjæreste hadde en hamster. En ganske søt liten sak. Han (kjæresten altså) glemte hamsteren. Den (hamsteren altså) døde av omsorgsvikt og for lite kjærlighet.