Pølsefest

Min teori er at alle skoler har sin egen gærning og/eller uteligger. De fleste som har studert i Trondheim er smertelig klar over Sekkemannens påtrengende eksistens, for ikke å glemme den gale svensken (som tok inn radio rett inn i skallen), og sist men ikke minst; den skeivtrødde stinkador. Et herlig persongalleri.

Her på huset er det en dame som definivt er i den berømte evighetstudentkategorien. Det som kjennetegner slike personer er at de faller mellom alle stoler: de skulle egentlig vært innlagt, men drar heller rundt fra skole til skole og tar 30 grunnfag. Det i seg selv er egentlig imponerende, men helt ubrukelig. Men hei, hadde jeg fått en eller annen form for stønad, hadde sikkert jeg også studert resten av livet.

Nå roter jeg meg helt bort her. Poenget mitt var at denne galedamen var nettopp innom her (no place to run, no place to hide) med en pølse i brød i klypa. Og den ubeskrivelige ekle stanken av pølse fyllte rommet og jeg ble satt tilbake to år i tid. Da jobbet jeg på pølsepusherbule nummer 1: Narvesen. Traume o traume. Når jeg ser at Narvesen har pølsefest klarer jeg ikke å gå inn, det er noe med det hele som er så trist så trist. Alle står i kø og får nesten orgasme fordi de skal få kjøpe ei pølse til femten spenn. Gjerne med ALT. Å stå bak en slik disk med ostepølser med bacon fresende forran deg en hel arbeidsdag framkaller intet mindre enn rent hat og gjennomfettede brilleglass.

En gang sammenfallt 17. mai og pølsefest. Nasjonen Norge gikk nesten av henglsene, det samme gjorde jeg. Dagen før hadde jeg brukt seks timer av mitt liv til å sitte i et lydtett rom og alt jeg gjorde var å snurre bacon rundt ostepølser. De kommer nemlig ikke dit av seg selv.

Ps: jeg har deltatt tre ganger på Leiv Vidars pølseskole (og ja, jeg har diplom på det).

Konklusjonen min er at gærninger og pølser er en særdeles dårlig kombo.