23 januar 2006

Korpsangst del 2

Hold dere fast folkens, her kommer den andre smertefulle korpshistorien. Jeg må advare dere, dette er ikke for deg med dårlige nerver.

Elvetun skolekorps er ute på tur og på korpsstevne i den nydelige Sigerfjorden (ca Sortland). Alle er høye på sukker og kaster lengtende blikk mot det annet/samme kjønn. Ekte idyll.

NEÌDA! La deg ikke lure!

Vi er ute å defilerer igjen og jeg er ca 12. Jeg ville alltid være en av gutta og derfor insisterte jeg på å få spille skarptromme (jeg er verdens mest klønete person, og skarptromme krever en viss presisjon som jeg var fullstendig blottet for, av og til slo jeg bare i hytt og gevær). Jeg gikk kul og laidback bakerst sammen med de tøffe gutta og dundra i vei på den stakkars lille skarptromma. Oj, plutselig skjer det noe! Det å gå i en rett linje ble alt for mye for meg og jeg ruller utfor skrenten (type grus). Jeg ruller og ruller nedover rundt i grusen og trommestikkene flyr alle veier mens et måpende korps stirrer på meg i vantro. Til slutt klarer jeg å karre meg opp skråningen og kjemper meg tilbake til korpset mitt som ikke fant det for godt å faktisk vente på meg. Jeg gråter, blodet siler fra knærne og den helvettes driftige dirigenten roper til meg at jeg må spille videre, spill videre!

Enden på visa er at jeg hulkende halter meg videre til vi står på en forblåst fotballbane og spiller kjekt i vei SOM OM INGENTING HADDE SKJEDD.

Det er vel overflødig å nevne at Elvetun skolekorps måtte klare seg uten meg etter denne ungdomstragedien.

11 kommentarer:

Polarprinsessa sa...

Åh for et herlig traume... Noen groteske scena utspille sæ for mitt indre øye, mens æ sett og flire høgt. Du har alltid vært tøff min kjære.

Grillski sa...

Det verste av alt er at alt er sant. Hvorfor finne på ting når man har så mye å øse fra? Det er som pappsen sier: det finnes ikkje bottn i Vestfjorden.

Polarprinsessa sa...

Vel talt. La oss være glad vi ikkje vokste opp som små snottagutta for eksempel i Sandviken eller på Nordnes, i en buekorps-familie. Da hadde vi risikert å blitt utstyrt med uniform og en pinne til å ha over skuldra som symbolsk skytevåpen, for så å marsjere bak de eldre guttan som tromme tromme tromme tromme.....

Grillski sa...

Jeg synes de der buekorpsene som bergensere er så stolte av er skikkelig skumle greier. Dere må være enig at det er litt Hitlerjugend over det hele?!? Eller er det som å spytte på paven`?

Den tenksomme Vraslosken sa...

Buekorpsene er nok det jeg savner desidert minst med Bergen by.

Aa vaakne klokka 0530 av drittunger med skarptrommer er rett og slett ingenting aa la seg begeistre over.

Grillski sa...

For en grimm tradisjon! Tror du må være bergenser i femte generasjon for å klare å piske opp noe mer en hat for disse ikke fullt så yndige små.

Polarprinsessa sa...

Saken er at buekorps-tradisjonen ikke ER fem generasjoner gammel. Den er bare ca 150 år, om jeg ikke tar helt feil. Jeg kjenner for øvrig noen som (ved et ekte uhell!!) kasta ei potet på en buekorps-gutt. Det førte naturlig nok til skandale-oppslag i mediene.

Grillski sa...

SKANDALE! Det er jo lett å le av dette særbergenske påfunnet med små liksom soldater. Er det bare for gutter eller? I Brøstadbotn ble jenter nektet å begynne i speideren. Den ble lagt ned etter et år. Kanskje ikke så rart da det kun bor kun 1300 i HELE Dyrøy kommune, da bør man ta det man får altså.

Polarprinsessa sa...

Det finnes ett jentekorps og et blanda et. Men de blir ikke regna helt med. De andre korpsene hilser ikke på dem når de møtes. Som en slampete sjefsgutt sa i en TV-debatt: Det er TRADISJON (et viktig stikkord her) at buekorpsene hilser når de møtes, på grunn av RESPEKT. Vi hilser ikke på jentekorpset fordi vi ikke har RESPEKT for dem." Jeg sier: Jenter - drit i dem, buekorps er IKKE kult.

LINN fra klar himmel sa...

En kamerat av meg forteller at for ham var korps en avstraffelses-metode i oppveksten. Hvis han hadde gjort noe skikkelig galt, tok faren hans ham med på korps-konsert!

Grillski sa...

Hva er egentlig korps godt for? Jeg har ikke møtt en eneste person som faktisk hadde det morsomt i korps. Man dreper som regel enhver spire til alle framtidige musikkgeni, man lærer seg å hate musikk. Av og til er det faktisk mennesker som sier at de hører på korpsmusikk. Da skvetter jeg alltid litt til og tenker i mitt stille sinn at de sikker ble mobbet som barn.