Og der var jeg tilbake i sivilisasjonen etter en knallhard helg på yttersia. Phu, ikke hver dag pappa fyller 60 (innlysende nok). Illemoro.com.
Etter å ha kikket i blogen min innser jeg at jeg kun skriver om ting som har skjedd meg for lenge siden, kvar er dei kritiske samtidskommentarane? Det er litt foruroligende. Men hei, hva kan en kvinne gjøre? Jo, skrive enda mer vissvass om sin mørke fortid.
I mine yngre dager (og ikke fullt så yngre dager) var jeg en aldri så liten teaterdiva (glory days). Jeg har spillt teater i både Grieghallen og i Olavshallen (Pffff. Æsj, jeg kjenner skrytlukta helt hit!). Eg og Herrrrrborg. Vi e så kjenslevarrrrrre. Jeg vil bare sitere litt fra en nyyyyyyyyyyyyyyyyyyyydelig vise som ble framført i full Harlekinmundur (enda en meningsløs og grell dille fra åttitallet).
"Her går vi å leter rundt i mørket, hvert ett lite lysglimt gir oss håp..."
Fire fjortiser utkledd som gråtende klovner, syngende på en temmelig svulstig låt i gymsalen på Elvetun skole. Vakkert.
2 kommentarer:
Skryt:
Dine trips down Memory Lane faar meg til aa tenke meg om, Grillski.
Det er utrolig søtt, sårt og litt komisk å tenke på seg selv som fjortis. For en desperasjon som preget hele ungdomstida. Heldigvis blir man litt roligere i hodet etterhvert og man klarer faktisk å se tilbake på disse episodene med et visst snev av ømhet. Ahhhh.
Legg inn en kommentar